MOT NYE HØYDER!

Mitt navn er Eline Øidvin. Til daglig jobber jeg som fysioterapeut i 50% stilling. Jeg har mann og to barn. Jeg er født med en skade på begge synsnervene mine. Jeg kan se ca 10% på mitt venstre øye, på høyre øye ser jeg ikke. Dette er noe jeg ikke tenker på til daglig. Det har alltid vært sånn og kommer alltid til å være sånn. Jeg har de siste 5 årene drevet med løping som aktiv mosjonist. Jeg har alltid likt å være i aktivitet, men fant som barn/ungdom aldri en idrett jeg mestret. I 2011 fikk jeg på kort varsel tilbud om å delta i Oslo mataton. Der ble det halvmaraton distanse på meg, sammen med en gruppe andre synshemmede løpere. Der var jeg så heldig å få en erfaren ledsager som selv har vært en god løper. Han, de andre synshemmede og deres ledsagere gjorde en god jobb med å motivere og inspirere meg med sin løping. Jeg hadde aldri løpt lengre enn 8-10km før, og nå skulle jeg løpe halvmaraton. Jeg hadde kun som målsetting å fullføre. Det gikk egentlig veldig greit frem til 17-18km, da meldte legg-krampene seg. Jeg måtte tøye og gå litt innimellom, men jeg kom meg i mål! Tiden min ble 1:44 og jeg vant klassen for løpere med funksjonsnedsettelser. Jeg fortsatte med løpingen hjemme. Jeg fikk gjennom mediaomtale, venner og bekjente flere ledsagere og løpevenner. Jeg har også blitt med i GTI Friidrett. Der har jeg blitt tatt godt vare på og har fått god hjelp til treningsopplegg og ledsaging. Det betyr mye å få være endel av et løpsmiljø. Etter mitt første halvmaraton i Oslo i 2011 har jeg gjennomført 20 maraton, 3 ultraløp og en rekke halvmaraton.

Jeg har løpt både i inn-og utland. Jeg har blitt Norgesmester i halvmaraton to ganger (klasse: funksjonshemmet). Jeg har også vunnet klassen for synshemmede løpere i Boston marathon i 2015, og har fra 2016 en tredje plass i California International marathon (internasjonal klasse for funksjonshemmede løpere). Ellers kan jeg nevne New York marathon og Berlin marathon som store løpsopplevelser for meg. Jeg har min personlige rekord fra Berlin marathon 2014. Da kom jeg i mål på tiden 3:33. På halvmarathon har jeg 1:39:41 som personlig rekord og på 10km 44:31. I tillegg til løpingen har jeg vært litt innom tandemsykling. Jeg har deltatt i bla Nordsjørittet og Lillehammer – Oslo. 

 

Jeg løper mest for glede og mestringsfølelse, men selvsagt er det også kjekt med gode tider. Jeg er heldig som har en frisk kropp som tåler løpingen. Jeg er også heldig som har mange ledsagere og løpevenner som vil trene sammen med meg. Uten deres gode hjelp ville det ikke være mulig for meg å drive med løpingen som betyr så mye for meg. Det å være ledsagerer en frivillig og ikke-betalt oppgave. Jeg har ledsagere som er både mye raskere og langsommere enn meg til å løpe. Det viktigste er at de liker å trene. Samtidlig som ledsagerne er «mine øyne» har vi det også sosialt og hyggelig på løpeturene våre. Når vi løper sier ledsagerne fra om hindringer i veien, høyre, venste sving og annet som passeres på turen. Jeg er oppvokst på Tau hvor jeg fremdeles bor. Jeg er godt kjent og kan løpe et par ruter alene. På disse vet jeg om alle hindringer, svinger osv. Jeg bruker holdepunkter som stripen i veien som jeg kan kjenne med føttene, veiens dosering, lyder og selvsagt synsresten min for å orientere meg. Dersom det skulle komme en ny hindring på ruten som jeg ikke får med meg vil jeg risikere å falle. Men noen sjanser må man ta her i livet, friheten til å løpe alene er verdt hver eneste sjanse. Det går som oftest veldig bra! Men jeg foretrekker selvsagt å løpe med ledsager når jeg har mulighet til det. Da slapper jeg mye mer av og slipper å passe på og tenke hele tiden. Mange lurer kanskje på hvor mye jeg trener og hvordan jeg får tid til det? Kan jeg forsvare for meg selv å bruke såpass mye tid på trening? Jeg løper 60-70km i uken, dvs at jeg bruker 6-7 timer på trening. Jeg vil ikke bruke mer tid. Hadde jeg vært 20 år og alene ville jeg kanskje ha satset mer? Hvem vet? Første prioritet i livet mitt er familien. Jeg løper endel når jentene er på skolen. Ellers er jeg en «earlybird» og kan gjerne løpe veldig tidlig om morgenen i helgene. Det gir en skikkelig god start på dagen å komme hjem, ferdig trent til frokost. Jeg har også tredemølle hjemme som jeg kan bruke på kveldstid når barna sover og jeg er alene med dem. Men selvsagt blir det også noe løping på ettermiddager. Da forsøker jeg å få det til på tidspunkter som passer med familielivet. Vi har funnet en balanse som fungerer i våre liv. Det handler om å prioritere og planlegge tiden man har til rådighet, noe vi etterhvert har blitt flinke til hos oss.

Jeg har i flere år hatt lyst til å ta turen opp Flørlitrappene uten at det har blitt noe av. Da jeg sist sommer fikk høre om løpet Flørlitrappene Opp fristet dette veldig. Jeg spurte en av mine ledsagere, Leif Åge Solli, om han kunne tenke seg å være med. Han sa straks ja. Dette ville også for han som ledsager bli en ny utfordring. Vi hadde aldri løpt i trapper eller i terreng sammen før. Jeg har fra tidligere av løpt Birkebeinerløpet to ganger. Ellers har jeg ingen erfaring med terrengløping. Jeg trener aldri i terreng. Jeg, med dårlig syn vil aldri kunne oppnå raske tider tilsvarende løp på asfalt. Jeg ser på terrengløp som en utfordring og en ny erfaring. Vi tok ferjen fra Oanes inn til vakre Flørli. Ferjen var full av både løpere og turister i en herlig blanding. Allerede på ferjen merket jeg god stemning. Vi kom i snakk med flere hyggelige løpere. Vi ankom Flørli i lett yr. Da vi gikk av ferjen ble vi møtt av et dryss av konfetti og ønsket velkommen av arrangør. Vi fikk mulighet til å skifte klær og gjøre oss klar i et nærliggende lokale. Jeg hadde på terrengsko, ellers normal løpsbekledning. Vi startet blandt de siste løperne. Det var best med tanke på å ikke være i veien for raskere løpere. Opp trappene løp Leif Åge forran meg. Han sa ifra når trinnene skiftet høyde og når det var ujevnt og smalt. På de verste stedene støttet jeg meg til han for å opprettholde balansen. Opp trappene tok vi igjen flere løpere. Det var gøy. Jeg merket at temperaturen sank jo høyere vi kom. På toppen var det kaldt og veldig friskt i luften. Jeg må innrømme at jeg var nokså stolt da vi passerte trinn 4444! Flørlitrappen er 1600 m lang og går fra sjøen og opp til Ternevatnet, en stigning på 740 m. Trappen er en av verdens lengste tretrapper. Mange har sagt til meg at jeg ikke må tenke på å gå opp dit med dårlig syn og redusert balanse. Nå hadde jeg til og med løpt opp. Fra toppen løp vi på grusvei i et par km før det skikkelige terrenget ned igjen til sjøen begynte. I terrenget var det VELDIG vått etter en regnfull sommer. Dette gjorde at det var sleipt på stien, steinene og røttene vi nå måtte forsere. Jeg prøvde å løpe og samtidlig støtte meg til Leif Åge. Det gikk ikke veldig fort. Vi måtte gå mer enn vi løp. Det var nok like krevende for han som ledsager som for meg. Det var vanskelig å opprettholde balansen og komme seg nedover i terrenget. Tidvis var det skummelt. Da var det bare å bite tennene sammen. Jeg skulle i mål, det var aldri spørsmål om noe annet. Leif Åge motiverte og støttet meg på beste måte hele tiden. Da vi nærmet oss mål smilte og jublet vi begge to! YES! Vi hadde klart det! Flørlitrappene opp 2016, 10.3km – en fantastisk rå opplevelse! Uttalelse fra min min nordnorske ledsager Leif Åge Solli: «Første løpet eg har løpt der armene verket mer enn beina. Følte eg hadde armer som skipperen nedigjennom lia. Sjøl om Eline e lita å lett så kjennes det i armene når ho klamre seg fast i armen når ho enten tror ho skal falle eller når ho faktisk faller. Roping og skriking! Jo verre terreng jo flere gloser, dødsangsten er også veldig stor på en sånn tur. Tror Eline døde 11 ganger nediigjønna, merkelig nok så døde ho ikkje på vei opp trappa, der bare peisa ho på som ho aldri skulle gjort annet enn å løpe 4444 trappetrinn i blinde. Å si at vi smilt ener vi kom i mål er en underdrivelse, vi jublet. Eline for å ha fullført og overlevd,eg for å ha fullført sammen med Eline og for endelig få kvile armen!» Jeg kommer tilbake og løper Flørlitrappene Opp igjen i 2018. Da stiller politikker Per A Thorbjørnsen opp som ledsager. Jeg utfordret han og den ultraspreke politikkeren sa ja med det samme. Jeg gleder meg. 

 

Fra Strandbuen etter løpet. Veldig LYKKELIGE løpere har kommet i mål!

Jeg har et godt liv. Jeg er heldig som kan drive med løpingen som jeg gjør. Det er ingen selvfølge for meg. Jeg tenker at det er viktig å se på mulighetene vi har, ikke begrensningene. Dette gjelder for oss alle, med eller uten en funksjonsnedsettelse.

Comments(0)

Leave a Comment